Vi overlevde, og her er beviset...

 

 

Nå sitter det en sliten Killigjeng på Villa Vega og slikker sine sår, nesten bokstavelig talt. Vi kutta ut høydesyketablettene litt for tidlig og har fått en liten "backlash" i form av noen høydesykesymptomer, både foran og bak. De eneste som ingenting biter på er Betten og Trond, som er både pigge og glade.

 

Resten av oss er i ferd med å komme oss og skal prøve på en oppsummering av hva vi har opplevd:

 

Vi begynner med å fortelle hva pole, pole betyr: sakte, sakte. Og det ble etterhvert ikke noe problem  å etterleve. Vi startet marsjen i Marchame gate og gikk første dagen igjennom regnskogen. Grønt frodig og blomster. Vi gikk igjennom skyene og endte opp i Marchame Hut på 2850 moh, hvor vi så ned på skyene. Dagen etter våknet vi til flott vær og satte kursen mot Shira. Det var fortsatt noe vegetasjon. Shira på 3810 moh var en fin camp, hvor vi nøt solnedgangen.

 

Dag 3 gikk vi til Barranco Camp på 3976 moh. I løpet av dagen var vi oppom Lava Tower på 4630 moh. for å tilvende oss høyden. Litt hodepine og trykk i hodet for noen, men helt overkommelig. Vi spiste lunsjen i ei lun steinrøys. Lunsjboksen vi fikk utlevert før start besto av: Mandazi, appelsin, kokt egg, frityrstekt kylling, kjeks, muffins og en juiceboks.

Fra å ha gått i sol fra skyfri himmel hele dagen endte vi opp i Barranco i tåke og lett yr/regn. Vi avsluttet kvelden med deilig middag i matteltet:

Vi våknet opp til fint vær, og vi kunne se den berømte frokostveggen. Torgrim og Line som ikke er veldig glad i slike høyder/klatring var spente på utfordringen. De hjalp hverandre opp og gleden var stor hos begge da de utfordingene var over. Og så glade var de:

 

 

Vi fortsatte å gå og gå og endte dagen i Barrafu Camp på 4673 moh. Det blåste godt og sanda føyk inn i teltet. Da vi kom fram til campen, ca. kl. 18.00 spiste vi umiddelbart middag, for deretter å forberede alt som skulle være klart til å stå opp klokka 23.20. Matlysten var ikke helt på topp. Vi ble vekt med te og kjeks i teltet kl. 23.20 og kledde oss for topptur. Med pannelyketer, fylte vannflasker som ble bært inn mot kroppen for at de ikke skulle fryse, plagg på plagg på kroppen, flagg i sekken og energisnacks i lommene startet vi den spennende turen mot Stella Point og Uhuru Peak. Vi startet optimistiske og spente. Det var et utrolig syn å se alle pannelyktene som lyste på stiene oppover fjellet. Det var en stille gjeng som beveget seg sakte, sakte oppover. Det var mørkt, det blåste, det var bratt oppover og det var tungt og puste. Etter kort tid skjønte vi at vi hadde kledd på oss for mye, og vi måtte gjøre lettelser i antrekket. Det ble mange små pustestopp på veien. Det var utrolig deilig å ha staver og "henge på" for å hvile. Midtveis oppover var noen av oss ekstremt trøtte og Trine begynte å bli kvalm. Vår leder oppover fjellet, Haroni tok en stopp rett før soloppgangen. Han serverte oss varm te. Det var godt. Det er ikke tvil om at vi alle måtte i kjelleren opptil flere ganger for å hente motivasjon til å fortsette oppover. Vi oppmuntret hverandre så godt vi kunne. Når sola endelig tittet frem hjalp det mye på motivasjonen.

Men det var fortsatt langt igjen, og vi tok steg for steg. Vi drakk vann, spiste nøtteblanding, energibarer, lakrisbåter, engelsk konfekt, tissa bak en stein eller to og prøvde å tenke positivt. Trine ble mer og mer kvalm og kastet opp før vi nådde Stella Point. Og det skal virkelig stahet og pågangsmot til for å klare å fortsette den slitsomme ferden oppover. Men Trine ga seg ikke. Hun tok steg for steg. Etterhvert så vi skiltet med Stella Point og visste at vi nærmet oss. Gleden var stor da vi endelig sto på Stella Point, 5756 moh.Gleden var nok størst hos Trine. Og vi var imponerte.

 

Fra Stella ser vi til toppen, som faktisk ikke virker altfor langt unna, noe som ble en stor motivasjon, selv om de fleste av oss var ekstremt slitne eller hadde preg av høydesyke.

 

Opp til Stella hadde vi gått i samlet tropp, med fortsatte derfra mot toppen i litt spredde grupper. Det var vel ingen av oss som hadde trodd at Trine skulle fortsette mot toppen i den formen hun var. Men den som virkelig tok fram det siste av krefter og stahet var henne, og da vi halvveis mot toppen snudde oss og så bakover, så vi ei høydesyk Trine som virkelig kjempet med seg selv og tok steg for steg. Vi nådde Uhura Peak klokka 8.30. Og vi kom til topps alle mann! Fantastisk lykkefølelse!! Flere gledestårer ble felt. I tillegg til at vi alle kom opp og lykken var stor, ble den enda større da vi fikk overvære fornying av ekteskapsløftene mellom Betten og Steinar. Per Ove sto for selve sermonien. Ringer ble utvekslet:

Ekteskapsløfter ble utvekslet:

Og til slutt kunne brudeparet gi hverandre en klem. (Ble ikke noe kyss, grunnet halsbetennelse og munnsår hos Betten.)

Etter fellesbilde på toppen satte vi kursen nedover så raskt som mulig. Det ble en tøff tur nedover i løs sand og stein. Vi brukte over 3 timer ned til teltet. Der fikk vi en time til avslapping i teltet før vi fikk mat og måtte pakke sammen bagasjen vår. Det var utrolig hardt begynne å gå til den siste campen. Etter seks timer var vi framme i Mweka Camp da det var mørkt. Teltene sto som vanlig klare. Det var ikke så veldig mange som hadde den store matlysten. Vi var skikkelig slitne og noen litt småkvalme. Det hadde vært et par skikkelig harde dager. Det sier vel litt at vi gikk 26 av 34 timer... For siste gang på denne turen kryper vi ned i soveposene. Vi ble vekket klokka 05.00 siste dagen. Den aller siste marsjen ned startet klokka 06.00. Vi gikk i raskt tempo ned siste etappe. Til tider litt småglatt og noen utfordinger for de med knær i forskjellige tilstander.
Vi nådde tilslutt Mweka Gate hvor vi fikk utdelt diplomer for å ha nådd toppen. Det var ei sliten men fornøyd gruppe som satte seg i bussen på vei tilbake til Arusha og Scripture Mission hvor resten av reisegjengen vår var. Hva gjør det vel om vi er trøtte, støle, møkkete og slitne når vi har fått vært med på denne ferden. Og for en gjeng! En tur for livet, for oss alle!
Velkomsten på Scripture Mission var flott. Flagg, plakater, hurrarop og gledestårer. Takk til Arushagjengen og spesielt Kristin!