Vår Kilimanjaro tur har vært en fantastisk opplevelse!
Vi starta torsdag morgen i Machame gate og gikk fra 1490 m til Macahame camp på 2980 m- ca 20 km.
Ruta denne dagen gikk gjennom såklat "regnskog" med høy fuktighet og et yrende plante/fugle liv.
Vår guide Haroni gjorde et godt inntrykk allerede første dagen, da vi møttes i campen.
Jeg noterte i dagboka at Diamoxen (medisin mot høydesyke) gav mye "prikking" i fingrer og under beina. Steinar kjente det som mer "nummenhet" i ansiktet, men pytt pytt.
Jeg har allerede 1 dag tatt en beslutning: do for meg(Betten) blir i bushen. Hullet i gulvet, inne på de såkalte doene i campen, er forferdelige- De kunne vært bra, dersom de som brukte dem, traff hullet, og ikke rundt. Men bushen er fint, ihvertfall når det er lyst ute.
Vi legger oss i ull tøy, for det er måneskinn, og klarvær, og mulig natte frost.
Har stifta bekjenskap med Kelly, fra California, medisinstudent, på 3 året, reiser alene. Vi spiser middag i teltet sammen, og har funnet "tonen".
Fredag; vekkes vi kl 6.15 med litt varmt vann i 2 små grønne baljer, deilig. I disse første campene finnes det vann, og vi kan liksom "sløse" litt, ellers tror jeg våtserveietter skal funke bra. Denne dagen går vi først en times tid oppover til toppen av regnskoegn, og videre et par timer gjennom et skrånende hedelanskap. Etter en lunsj, med en fantatsik utsikt over Shira, Mount Meru, og Kilimanjaro, fortsetter vi oppover en klippefull høyderygg opp til Shira Platået, hvor vi ser Kilimanjaros vestlige kraterkant. Med isbreesn, og såkalte "isgardiner". Etter ca 6 timer når vi Shira camp på 3840 moh.Vi treffer en hyggelig svenske Ronny fra Stocholm, som også er alene "på tur" og som først har gått Mount Meru som en "oppvarming".
Steinar observerer 5 mus, men jeg ser heldigvis ingen.
Lørdag: Tidlig frokost, etter en litt kald natt, men jeg har nå lært at dersom jeg fyller en drikke flaske med varmt vann, holder jeg varmen i soveposen, og et par lag med ulltøy selvfølgelig. I dag skal vi legge bak oss nærmere 7 timer med vandring, og vi skal opp på Lava Tower på 4630 moh for å spise lunsj, for deretter å sove i Barranco Camp på 3950 moh. Landskapet i dag, er klippefyllt, og det er OPPOVER OPPOVER OG OPPOVER. Lava Tower er et landemerke fra en urgammel vulkansk aktivitet, somn som er mer en hundre meter høy. Guiden er opptatt av at vi ikke må gå for fort men ta det POLE POLE. Det er nemlig disse dagene vi legger grunnlager for om vi skal greie å komme oss opp til Toppen av Kilimanjaro. Det som er sprøtt er at natta mellom søndag og mandag er oppstigningen! Det nærmer seg! Barranco wall som vi skal klatre oppover i mårra, ser ufattelig bratt utt, og jeg kan ikke skjønne hvordan vi skal greie det! Og hvordan "porterene" skal greie å bære den tunge gule bagen min opp der. Det begynner å bli tomt med rene klær i bagen, gnagsår plaster er praktisk å ha, og sinksalve til smøring både her og der.
Det er ganske interessant hvor opptatt man blir av at kroppen skal fungere, når man i denne situasjonen er helt avhengig av at den gjør det. Drikke nok, få seg energi enten via måltidene som "mpishi" lager eller via energibarer, tisse nok, ha riktig farge og konsistens på avføringa m m m m . ALT FUNKER hittils ihvertfall.
Søndag: Det er "rush hour" på Barranco wall, alle "porterne" vil fort til neste camp og det vil vi og, og mange steder på veggen er det ikke mulig å passere. Jeg hadde grua meg litt til denne etappen, men det er ufattelig morsomt. Tror nesten jeg skal melde meg på et klatre kurs og lære meg "ordnlig" klatring når jeg vender nesa hjemover. Men det gjelder å konsentrere seg, et skritt feil og " it's a easy way to go down". Jeg merker at jeg bærer litt mye i daypacken min og at jeg får litt vondt i hue, så jeg lemper over litt vann i Steinar sin.......... Vi går ned i en dal som heter Karnaga Vally, her spiser vi turens beste lunsj. Under åpen himmel, og nesten rett ved sola føles det som, serverer kokken "nyskrella" pommes frites og gulllerøtter "fries" med kylling, oppe på høyden.WOW.
Kelley og jeg snakker om at negler nå ikke er et tema lenger, de er nemlig utrolig møkkete. Og alle klær vi benytter i dag er fulle av støv. Tykt støv. Steinar har finni en god tone med teamet rundt oss, og strør om seg med swahili gloser og setninger, og får lange svar tilbake. Hver kveld "briefer" guiden oss, på neste dag, hva vi bør ha på, hva vi kan forvente, hvor langt strekke vi skal gå osv.
Vi går mot Barafu Camp, og får satt opp teltet vår utpå en klippekant, så det er lurt å ikke velge det som dosted i natt. Jeg foreslår for Steinar å bruke ytter teltet, men har "tenner" ikke på ideen. Vi er nesten tomme for strøm på tlf, og skrur kun på en gang pr dag. (Jeg håper jentene har det fint i Arusha)
Barafu Camp , 4550 moh, og også her er store afrikanske mus observert.
Vi forbereder nattens oppstigning, ved å fylle flasker med vann, finne klær, sette i nye batterier i lommelyktene, og ikke minst huske I-Poden. Har laga liste med motiverings sanger. Vi får beskjed av guiden om å forsøke å legge oss i 19 tida.......for vi vekkes igjen 23.30. Lett å sove nå, jeg er kjemepespent. Vi legger oss til fullmåne og håper det beste: Steinar sover noen, timer, jeg kanskje en, til tross for at det har vært en slitsomt dag.
Mandag(Summit Night, Steinar skriver herfra...)
Vi vekkes rett før midnatt, klær ligger klart så det er bare å dra på deg seg. Ull innerst, et lag med fleece, dunjakker vi har lånt av Håkon og Bergans vindjakker som ytterlag. Mpishi(kokken) har satt inn et brett med te og kjeks i teltet. Jeg(Steinar) tar en kopp te og tvinger ned to kjekes men Betten sverger til norsk solbærtoddy på Lexans termoflaske.(Takk for tipset om Lexans Håkon). Ute er det klarvær, fullmåne og overskende mildt. Vi skal gå sammen med Kelly, vår Californiske veninne og Betten oppdager at hun stiller i kun fleecehansker. Hun får låne Hestravotter og en LSK-Buff og er strålende fornøyd. Ca 00:15 legger vi ivei, foruten Betten og jeg, vår guide Haroni og asistentguiden Jules, samt Kelly og hennes guide. Vi tråkker ut av Barafu i måneskinnet og oppopver fjellsiden ser vi en sanktansorm av hodelykter fra de har kommet seg ut før oss. De første to timene går overaskende greit. Varoni, som har vart på toppen av Killi mer enn 150 ganger setter farten i front, og den er ikke høy. Hans resept er å gå så sakte at man ikke trenger å ta pauser. Tar du pauser blir du kald og stiv, så et gravfølge ville nok gått fra oss. Men det er bratt, hvar gang jeg løfter blikket ser jeg bare fjellsiden tårne seg opp over oss. Av og til tar vi korte pauser for å drikke eller besøke "inernettcafeen" som er kodeordet for å tisse eller ...... Betten får låne noen staver av Kelly og synes dette hjelper henne veldig. Med ujevne mellomrom kommer noen skikkelser vaklende mot oss motsatt vei ned stien, bleke ansikter på toppen av sjagende bene, fulgt av en guide som støtter dem ned den bratte stien. Betten bestemmer seg for ikke å se på fjesene deres, hun vil ikke miste motivasjonen.
Etter hvert synker temperaturen og det er litt frostkrystaller i lufta. De siste to timene før vi når Stella Point på 5756 moh går månen ned bak Kibu, det blir mørkt, kaldt, og det blir stadig vanskeligere å få nok luft. Jeg oppdager at jeg med jevne mellomrom må ta en tre fire skikkelige magedrag med luft for å få nok O2. Dette var nok den absolutt tøffeste delen. Det blir helt stille i gruppa, selv Haroni som vanligvis gikk og nynnet for seg selv ble taus, og han inrømmet etterpå at også han hadde det litt vondt. Så begynner endelig himmelen å farges forsiktig rød ute til høyre over Mawenzi, Killis andre topp. Men den fantastiske soloppgangen som utspiller seg det neste kvarteret er ganske bortkastet på oss, vi ser rett ned på bena til personen foran og konsenterer oss om oppgaven: Det ene benet foran det andre, kun det neste skrittet teller. endelig, rundt kl 06:15 når vi Stella Point. Sola er nå nesten helt oppe, men den varmen den gir blir desverre spist opp av en kraftig vind i det vi kommer over kanten. Vi forsøker å få ly inntill en fjellvegg sammen med noen "sjuklinger" som må gjøre vendereis, men på dette tidspunktet har tarmen til Steinar bestemt seg for ikke å spille på lag mer. I minus 20 grader og sterk vind, griper jeg dopapiret fra sekken, og forlater gruppa på desperat jakt etter en internett cafe. Det blir en kjølig affære da jeg må ta av både hansker og to lag jakke for å få av buksa. Får omsider gjort det jeg skal gjøre, men når jeg skal kle på meg virker ingen av hendene mine lenger og jeg begynner å forstå hvordan det kan gå virkelig galt hvis man gjør dumme feil i ekstreme natursituasjoner. Jeg kommer meg tilbake til gruppa og får hjelp til å få på jakker, men må låne vottene til Betten for jeg har ingen følelse i noen av fingrene og klarer ikke å stokke dem. Nå går turen iganske flatt landskap mot Uhuru Peak, vi møter lykkelige mennesker på veitilbake som roper oppmuntrende tilrop, sola har begynnt å få ordentlig tak og vi kjenner at dette skal gå. Nå kommer vi inn i et landskap med en helt surrealistisk natur, frosne sjøer, gigantiske isbreer og en sti som stiger slakt mot målet. 07:20 er vi fremme ved skiltet som markerer at vi er på 5895 moh, Afrikas høyeste- og verdens høyeste enkeltstående fjell. Det er en merkelig følelse. Etter klemming og jubling, mest guidene som tar seg av det sistnevnte, vi er rett og slett helt utkjørte, blir det obligatorisk bilde-tagings sermoni. Det føltes som vi var der opp en evighet, men det var i virkeligheten ikke mer en ti minutter. Så var det bare å gjøre vendereis.
Turen ned gikk langs en annen rute som beste kan beskrives som et mange kilometerlangt grustak der vi vekselvis gikk og skled i enorme mengder støv. Var tilbake i Barafu 10:10, der bæreren og kokken hujet og hejet. Vi hadde bare lyst til å sove etter å ha gått 12 kilometer og 1200 høydemeter opp, og siden gått ned igjen. Eetter en time i teletet mått vi opp, og gå videre til neste camp, da nye klatrere trengte telstplassen. Brukte nye fire timer på å gå ned til Mweka Camp på 3100 moh. Etter en Cola til Betten og en Kilimanjaro pils til meg, begge naturlig fjellkalde stupte vi inn i teltet. Slitne, møkkete og sinnsykt støle, men allikevel enige om at det hadde vært en fantastisk dag.
Tirsdag
Sto opp kl 06:00 og etter en kjapp frokost og sang og taler fra guide, bærere og oss bar det ned til Mweka gate. Vi hadde kun hatt sporadisk kontakt med jentene i fjellet på grunn av et nesten flatt batteri på mobilen så vi var spent på hvordan det var med dem. Vi fikk utdelt sertifikater som bevitnet det vi hadde vært med på og siden dro vi til kontoret til African Spoonbill i Moshi. Der møtte vi tre blide jenter, Josten og Simon(som hadde vært med på Arushaturen) De hadde en kjempeoveraskelse til oss. Vi hadde sett for oss en biltur på fem timer, luktende som man gjør etter 6 dager i fjellet uten dusj, men jentene hadde andre planer. De tok oss med til et hotell i Arusha der vi fikk bade, DUSJE og kaste undertøyet! Sinnsykt deilig. Etter en bedre lunsj bar det rett til Kenya og Villa Vega. Det gikk kjapt på grensa så ca kl 20:00 var vi hjemme. Nå gleder vi oss til å sove på madrasser, og være sammen med jentene noen dager.
Til slutt:
De som har imponert oss på denne turen er "Porterne",- de gjør jo bare en helt utrolig jobb,- med dårlig skotøy klatrer de opp fjellvegger, og opp til camper på 4600 meter med alt av opp pakning som trengs for en tur. OG LIKE BLIDE!
Folk å sende en takk til:
Betten - som bestem seg for at vi skulle klatre Killi når vi så fjellet i Amboseli i 2007.
Håkon - for gode råd og tips og ikke minst lån av utstyr.
De tre minste i Holestua gårdsbarnehage - som lot Betten bære dem i bæremeis de siste månedene for å øve seg på å gå med sekk.
SAS dama i skranken på Gardermoen - som slapp oss gjennom med for mye bagasje
Per Christian(kollega av Steinar) - som hadde klatra Killi før og hadde mange gode råd
Haroni - den beste guiden på Wiskeyruta; som tok oss til toppen.
Og sist men ikke minst - jentene våre som ventet tålmodig 6 dager i Arusha men vi levde ut vår lille drøm.
Takk for nå.
