En 3 ukers fantastisk reise nærmer seg slutten. Etter Mombasa, reiste vi tilbake til Villa Vega.

 

Vi har bl.a hatt en dags besøk på barnehjemmet i Rungai. Der fikk vi hjelpe til med handling av mat på markedet, matlaging, vasking av gulv, leking med barna og ikke minst omvisning i området. Det ble mange sterke inntrykk. Vi fikk også bli med sosialtjenesten til New Life Mission til flere private hjem i slummen for å se hvordan de bistår med hjelp til barnefamiliene der. En av familiene vi besøkte var den dame på 24 år som var eneforsørger til fire barn. Mannen hennes døde av AIDS i februar i år. De bodde i et blikkskur som var ca 8 kvadratmeter stort. Der var det en madrass på et betongulv og veggene var av laken som hang fra taket. Det luktet stram urin i "rommet".Moren var selv syk av AIDS og hun hadde et barn på 18 mnd på fanget som også var AIDS-syk. Barnet var apatisk og så ut som han hadde store smerter. De hadde ingen penger og maten de spiste var maispudding og poteter. Det gjør vondt å se hvordan noen lider så mye og man tenker mye på hvordan det er mulig å hjelpe. Denne turen har lært oss mye om hvordan vi faktisk kan hjelpe enkeltindivid selv om vi ikke kan hjelpe alle. Denne familien fikk penger til"matpakker" av oss som sosialhjelpen administrer slik at de har mat en stund.
Vi besøkte tre andre familien også. Hver og en hadde et trist liv i våre øyne og vi vil aldri glemme de.
Dagen etter ble en ator kontrast til denne dagen.
Den 31.7. hadde Torgrim bursdag. Han ble 50 år! Og for en dag det ble. Det startet med bursdagssang, kake, flagg og Tusker (ddet lokale ølet) på senga. En bedre "brunch" ble etterhvert avsluttet med ny overraskelse klokka 12.00. Rebusen førte han frem til en av dagens gaver:

Klokka 14.00 måtte "bursdagsbarnet" igjen være klar. Han ble litt rar i fjeset da han trodde vi skulle på det lokale tivoliet, som trolig ikke har vært åpent på en stund. Men ferden endte på  Rolfs place"  en restaurant oppe i klippene. Vi gikk over ei lang hengebru, til glede for de fleste bortsett fra bursdagsbarnet (les høydeskrekk). Et herlig måltid med god mat, drikke og gode taler/videoinnslag gikk altfor fort. Vi reiste tilbake til Villa Vega og fortsatte bursdagsfesten med sanger, taler, bursdagskake og champagne. Dette ble litt av en bursdagsfeiring. En dag vi ikke kommer til å glemme.
For de som lurer på hva Torgrim skal gjøre med sauen, så ble den gitt bort til en god nabo. (Moses) etter volleyballturneringen vi hadde med våre kenyanske naboer i ettermiddag.

Torgrim og Johanne var med hjem til Moses og fikk se hvordan sauen ville få det. Sauen er døpt "Tulla Villa Vega Oslo"
Nå har vi pakket det meste av sakene våre, ryddet inn hagemøbler og er klar til å dra herfra kl 0400 i natt før flyet går hjem kl 0725. Vi lander på Gardermoen kl 1830 i morgen! (for de som ønsker å møte oss)

Dagens bloggere> Trine og Line. Litt p[ etterskudd med blogging fra safari. Men bedre seint enn aldri. Her kommer noen bilder og litt oppsummering fra fantastiske safari/dager>
Vi hadde 2 netter i luksustelt. Med flislagt bad og egen do&dusj. Noe vi satte ekstra stor pris p[ etter Killi/turen. Guiden v[r het Dominic og var lommekjent, etter 9 ]r som guide i Masai Mara/omr[det. Vi ble overrasket over hvor mange dyr vi fikk se i l;pet av disse dagene. Det var dyr hvor enn vi s].. Det var zebraer og gnu i 1 000 vis. I tillegg fikk vi se elefanter, sjiraffer, hyener, gaseller, l;ver, geopard, leopard, flodhest, struts, b;ffel, villsvin and you name it. Det eneste vi ikke s[ var neshorn.

Men vi var veldig n'r, uten av vi klarte ] f] ;ye p] det. Vi var ute i safaribilen ca. 10 timer hver dag og fikk virkelig oppleve savannen p[ sitt aller beste. Kveldene tilbrakte vi i cam[en med b[l, utsikt over savennen, god mat og drikke og egne vakter som passet p[ oss ved hvert v[rt telt. Da vi skulle reise videre til Mombasa, ble det omgj;ringer i flyvningen og vi fikk v[rt eget sm[f;u tilbake til Nairobi. Der m;tte vi resten av reisef;lget og satte kursen med en Dash8 til Mombasa.

 

 

Mombasa, diani beach og baobab resort = paradis pa jord. Betten tror ikke det er mulig a ha lavere skuldre. Sola skinner, vi har en heeeeeeeel strand for oss selv (det er egentlig trist for Kenya, at sa mange turister har fatt rad om a ikke reise til Kenya- derfor er det svaert stille pa hotellomradet)
Men vi koser oss desto mer. Herlige frokoster, med frukt, omeletter, bacon, kaker, og alt en ellers bare kan dromme om. Vi bader og bader, og soler oss, leser boker, mater apekatter og snorkler. Anna Augusta sin bikini har vaert pa manekeng/oppvisning hos en Bavian (til stor glede for oss alle / gled dere til video). Alt er bra med alle, vi storkoser oss. Matlysten er tilbake for fullt hos alle. Vi nyter late dager med mat og drikke ved det indiske hav. Litt volleyball og zumba pa ettermiddagen.  Dagens bloggere er Line og Betten

Vi overlevde, og her er beviset...

 

 

Nå sitter det en sliten Killigjeng på Villa Vega og slikker sine sår, nesten bokstavelig talt. Vi kutta ut høydesyketablettene litt for tidlig og har fått en liten "backlash" i form av noen høydesykesymptomer, både foran og bak. De eneste som ingenting biter på er Betten og Trond, som er både pigge og glade.

 

Resten av oss er i ferd med å komme oss og skal prøve på en oppsummering av hva vi har opplevd:

 

Vi begynner med å fortelle hva pole, pole betyr: sakte, sakte. Og det ble etterhvert ikke noe problem  å etterleve. Vi startet marsjen i Marchame gate og gikk første dagen igjennom regnskogen. Grønt frodig og blomster. Vi gikk igjennom skyene og endte opp i Marchame Hut på 2850 moh, hvor vi så ned på skyene. Dagen etter våknet vi til flott vær og satte kursen mot Shira. Det var fortsatt noe vegetasjon. Shira på 3810 moh var en fin camp, hvor vi nøt solnedgangen.

 

Dag 3 gikk vi til Barranco Camp på 3976 moh. I løpet av dagen var vi oppom Lava Tower på 4630 moh. for å tilvende oss høyden. Litt hodepine og trykk i hodet for noen, men helt overkommelig. Vi spiste lunsjen i ei lun steinrøys. Lunsjboksen vi fikk utlevert før start besto av: Mandazi, appelsin, kokt egg, frityrstekt kylling, kjeks, muffins og en juiceboks.

Fra å ha gått i sol fra skyfri himmel hele dagen endte vi opp i Barranco i tåke og lett yr/regn. Vi avsluttet kvelden med deilig middag i matteltet:

Vi våknet opp til fint vær, og vi kunne se den berømte frokostveggen. Torgrim og Line som ikke er veldig glad i slike høyder/klatring var spente på utfordringen. De hjalp hverandre opp og gleden var stor hos begge da de utfordingene var over. Og så glade var de:

 

 

Vi fortsatte å gå og gå og endte dagen i Barrafu Camp på 4673 moh. Det blåste godt og sanda føyk inn i teltet. Da vi kom fram til campen, ca. kl. 18.00 spiste vi umiddelbart middag, for deretter å forberede alt som skulle være klart til å stå opp klokka 23.20. Matlysten var ikke helt på topp. Vi ble vekt med te og kjeks i teltet kl. 23.20 og kledde oss for topptur. Med pannelyketer, fylte vannflasker som ble bært inn mot kroppen for at de ikke skulle fryse, plagg på plagg på kroppen, flagg i sekken og energisnacks i lommene startet vi den spennende turen mot Stella Point og Uhuru Peak. Vi startet optimistiske og spente. Det var et utrolig syn å se alle pannelyktene som lyste på stiene oppover fjellet. Det var en stille gjeng som beveget seg sakte, sakte oppover. Det var mørkt, det blåste, det var bratt oppover og det var tungt og puste. Etter kort tid skjønte vi at vi hadde kledd på oss for mye, og vi måtte gjøre lettelser i antrekket. Det ble mange små pustestopp på veien. Det var utrolig deilig å ha staver og "henge på" for å hvile. Midtveis oppover var noen av oss ekstremt trøtte og Trine begynte å bli kvalm. Vår leder oppover fjellet, Haroni tok en stopp rett før soloppgangen. Han serverte oss varm te. Det var godt. Det er ikke tvil om at vi alle måtte i kjelleren opptil flere ganger for å hente motivasjon til å fortsette oppover. Vi oppmuntret hverandre så godt vi kunne. Når sola endelig tittet frem hjalp det mye på motivasjonen.

Men det var fortsatt langt igjen, og vi tok steg for steg. Vi drakk vann, spiste nøtteblanding, energibarer, lakrisbåter, engelsk konfekt, tissa bak en stein eller to og prøvde å tenke positivt. Trine ble mer og mer kvalm og kastet opp før vi nådde Stella Point. Og det skal virkelig stahet og pågangsmot til for å klare å fortsette den slitsomme ferden oppover. Men Trine ga seg ikke. Hun tok steg for steg. Etterhvert så vi skiltet med Stella Point og visste at vi nærmet oss. Gleden var stor da vi endelig sto på Stella Point, 5756 moh.Gleden var nok størst hos Trine. Og vi var imponerte.

 

Fra Stella ser vi til toppen, som faktisk ikke virker altfor langt unna, noe som ble en stor motivasjon, selv om de fleste av oss var ekstremt slitne eller hadde preg av høydesyke.

 

Opp til Stella hadde vi gått i samlet tropp, med fortsatte derfra mot toppen i litt spredde grupper. Det var vel ingen av oss som hadde trodd at Trine skulle fortsette mot toppen i den formen hun var. Men den som virkelig tok fram det siste av krefter og stahet var henne, og da vi halvveis mot toppen snudde oss og så bakover, så vi ei høydesyk Trine som virkelig kjempet med seg selv og tok steg for steg. Vi nådde Uhura Peak klokka 8.30. Og vi kom til topps alle mann! Fantastisk lykkefølelse!! Flere gledestårer ble felt. I tillegg til at vi alle kom opp og lykken var stor, ble den enda større da vi fikk overvære fornying av ekteskapsløftene mellom Betten og Steinar. Per Ove sto for selve sermonien. Ringer ble utvekslet:

Ekteskapsløfter ble utvekslet:

Og til slutt kunne brudeparet gi hverandre en klem. (Ble ikke noe kyss, grunnet halsbetennelse og munnsår hos Betten.)

Etter fellesbilde på toppen satte vi kursen nedover så raskt som mulig. Det ble en tøff tur nedover i løs sand og stein. Vi brukte over 3 timer ned til teltet. Der fikk vi en time til avslapping i teltet før vi fikk mat og måtte pakke sammen bagasjen vår. Det var utrolig hardt begynne å gå til den siste campen. Etter seks timer var vi framme i Mweka Camp da det var mørkt. Teltene sto som vanlig klare. Det var ikke så veldig mange som hadde den store matlysten. Vi var skikkelig slitne og noen litt småkvalme. Det hadde vært et par skikkelig harde dager. Det sier vel litt at vi gikk 26 av 34 timer... For siste gang på denne turen kryper vi ned i soveposene. Vi ble vekket klokka 05.00 siste dagen. Den aller siste marsjen ned startet klokka 06.00. Vi gikk i raskt tempo ned siste etappe. Til tider litt småglatt og noen utfordinger for de med knær i forskjellige tilstander.
Vi nådde tilslutt Mweka Gate hvor vi fikk utdelt diplomer for å ha nådd toppen. Det var ei sliten men fornøyd gruppe som satte seg i bussen på vei tilbake til Arusha og Scripture Mission hvor resten av reisegjengen vår var. Hva gjør det vel om vi er trøtte, støle, møkkete og slitne når vi har fått vært med på denne ferden. Og for en gjeng! En tur for livet, for oss alle!
Velkomsten på Scripture Mission var flott. Flagg, plakater, hurrarop og gledestårer. Takk til Arushagjengen og spesielt Kristin!

Kilimanjaro-gjengen til topps

Juliane blogger:

De klarte det. Alle sammen - sammen. 5895 meter over havet på 5 dager. I dag tidlig klokken 07:00 sto 8 nordmenn på toppen av Kilimanjaro! Vi fikk først en telefonsamtale fra pappa rundt halv 11 tiden men den var kort og vi fikk ikke motatt særlig mye mer informasjon enn at de hadde nådd toppen og var på vei ned. Vi visste ikke hvem eller hvor mange det var, men vi visste at det var noen.

Rundt halv ett i dag peip det inn en melding fra pappa (denne gangen litt lenger enn "vi har det bra"): "Vi er alle nede fra fjellet, alle kom opp, selv Trine med høydesyke. Det var ekstremt og fantastisk. Og vi veit ikke om vi klarer å gå ned, vi er så slitne! Ringene er satt på, tale fra Per Ove og sang på nesten 6000 moh"

Vi er så stolte av klatrerne våre som virkelig har gitt alt de siste fem dagene og vi tipper at de gleder seg til noen late dager på Diani beach neste uke! I morgen skal vi ta i mot gjengen her på gjestehuset i Arusha med lunsj og varme dusjer!


Og når det gjelder resten av oss har de litt mindre jentene vært enda en tur på masai markedet i dag, mens jeg og Marte tok 1 time med sol ved poolen på TGT etterfulgt av en god økt i treningsrommet og middag ved solnedgangen i Ausha

Siste natt på Kilimanjaro + bildedryss fra barnefredag

Juliane med kiliupdate og Marte med bildedryss:


I skrivende stund sitter de to "familiene" hver for seg og har offisielt avsluttet dagen. Den endte nesten som den startet, nemlig med hjemmelaget pizza oppe ho Kristin. Nå er det kveldskos på agendaen..

Her er Kili-gjengens bidrag til dagens blogginnlegg:

Nå begynner virkelig oppdateringene fra killi å bli spennende og dette er natta hvor de skal tråkke seg opp til toppen av Afrikas høyeste fjell! I den forbindelse har vi rotet opp noen funfacts om dette fjellet, for hvor mye vet vi egentlig om Kilimanjaro?

• Fjellet er som de fleste vet 5895 meter høyt.
• Den eldste personen til å klarte Killi var 87år gamle Valtee Daniel fra Frankrike.
• I løpet av året er det omtrent 25 000 mennesker som forsøker å klarte killi, men kun 2/3 når toppen.

Resten av faktaene jeg fant var basert på alt jeg skulle ha lært i naturfag dette året, men jeg fulgte ikke godt nok med til å kunne overføre denne informasjonen. MEN NÅ, til det vi alle har ventet lenge på, dagens melding i fra Kilimanjaro! Rundt halv 11 tiden i dag tidlig (for oss som sover litt lenge) peip det inn en melding fra våre sterke fjellklatrere: "Dette er dagen! Vi har gått opp frokostveggen  og de mest høyderedde hjalp hverandre (Torgrim og Line)!! Vi bøyer oss i steinen!! Nå er vi på vei til Barafu og klokken 00:00 i natt skal vi begynne å gå den bratte og iskalde turen opp til Uhuru Peak. Der håper vi at alle står ca kl 07:00 i morgen".

I natt krysser vi alle mulige kroppsdeler. HEIA HEIA!

 

Og litt til hva vi her i Arusha har gjort, så startet vi dagen med fellesfrokost oppe hos Kristin, noe som var utrolig hyggelig!! Vi fikk servert deilig egg og alle fikk en fin start på dagen. Videre gikk Kristin ut med Juliane og Marte for en liten omvisning på tomta, og spesielt av det nye CHRISC-huset! Deretter bar det ned til byen! Hele gjengen inklusiv Ingrid (som har blitt en like stor del av gjengen som alle andre) dro ned for å shoppe på masaiimarkedet. Alle syns det var spennende og alle fikk kjøpt en god del! Noen ble så hekta at de tar en tur dit i morgen også.. Etter en god stund på markedet dro vi til Blue Heron, for å spise lunsj!

 

Når vi kom hjem var det tid for misjonsstasjonens ukentlige barnelag, hvor alle nabolagets barn og gatebarn er invitert til en liten andakt og masse lek og fotball på tomta! Dette var en opplevelse som for alle var veldig inntrykksrik, så derfor har vi valgt å la bilder beskrive hva vi opplevde!!  Her kommer et bildedryss:

 

 

 

 

Safari i Tarangire

 

CAMP ARUSHA avd.Scripture

 

JAMBOOOOOO!!!! Dagens blogger: Johanne.
I dag har Camp Arusha vært på safari i Tarangire. Vi hadde med oss en veldig hyggelig guide som het Peter. Peter hadde tre barn som og minstemann het David. ( Dette gjorde vår David veldig glad.)
Etter to timer i bil kom vi fram til nasjonalparken. Og med en gang vi kom inn i parken møtte vi en horde av gnu og sebra. Det er nå offisielt at sebraer er hvite med svarte striper, ikke omvendt....
Resten av dagen gikk med på å se dyr.(Naturligvis)Vi så sjiraff, antilope, sebra, gnu, ape, vortesvin, perlehøne, struts, mambo, elefant og løve. Halvveis stoppet vi og spiste lunsj et sted jeg ikke husker navnet på..oops. Jaja, det var ihvertfall et sted der mange turister stopper for å spise lunsj. Vår flinke guide Peter hadde med lunsjbokser til oss alle med eple, sandwich, juice, kylling og poteter og en litt tørr men god muffins. Etterpå kjørte vi litt rundt og vendte nesa til slutt hjemover. Når vi kom hjem sto kjære Ingrid og ventet med middag til oss. Vi spiste deilig mat, is, hadde bønnemøte og hoppa rundt hele kvelden. Nå sitter vi i gjestehuset og drikker brus og spiller uno.

Johannes favorittdyr, elefantene var vi bare 10 meter unna

 

"Hvilket dyr ser bra?"-favorittvitsen til store deler av gjengen under 15 år, de siste dagene..

 

Vår fantastiske guide, Peter!

 

Heihei! Det er meg, Juliane, igjen med en kjapp oppdatering fra det store fjellet. Det jeg tidligere trodde var enveiskjørt komunikasjon var rett og slett far som bare ikke svarte datra si! I dag har vi kommunisert alle veier fra både norske, tanzanianske og  kenyanske nummere! Den førtse meldingen jeg fikk i dag var fra min kjære far, og den lyder noe som det her: «vi har det bra. Hvordan er det med dere?» Altså, pappa... hva skal man si?Du går mot toppen av Afrikas høyeste fjell og den eneste kommentaren du har til din spente datter er «vi har det bra»

Det er derfor bra jeg har en mor som er litt mer snakkesalig(evt skrivesalig) så ikke mange minuttene senere kom det inn en melding fra mor «Oi oi, nå kommer vi ned fra 4600 moh. Noen litt vondt i hodet – men ikke så mye. Nå på vei ned til barranco camp. Det var kuldegrader i natt og jeg og Trine frøs veldig.» De sender klemmer i fleng og vi sender så klart enda flere i retur. Kanskje vi til og med klarer å sende noen varme no’n som mamma og Trine kan varme seg på.»

Når de skriver at de er på vei NED fra 4600moh er det kanskje noen som blir litt forvirra. Nei, de har ikke snudd og er på vei ned. Trekk pusten dypt! Om du ser på bildet under med oversiktet over ruta ser vi at dag 3 har en liten nedover bakke etter toppen. Vi er sikkelig spendte på den siste innspurten og vi krysser fingre,tær, tunger og hårstrå for at de når toppen i god behold ALLE SAMMEN!

 

Lala Salama fra Juliane

 

 

Usa River og Kili-Update

Hei alle sammen! Bloggerne i dag er Marte og Juliane

I dag ble vi kjent med denne 10-åringen som venter på protese

For å starte med det som har skjedd her i Arusha, så har vi hatt en veldig innholdsrik dag! Vi startet med litt lek og moro her på Scripture, men dro avgårde til Usa River hvor vi besøkte en handicap-skole på formiddagen, noe som var utrolig intrykksfullt og tankevekkende. Ingen av studentene er på skolen for øyeblikket, fordi de har sommerferie, men vi ble vist rundt av en av sykepleierne der som heter Grace. Hun viste oss rundt på området, hvor de har blant annet en egen helse-avdeling med mange sykepleiere og undersøkelsesrom hvor de spesielt behandler klubbfot. Studentene på skolen har alle en form for handicap men har muligheten til å studere og gjøre arbeid som å lære seg å sy, lage sko, bake og snekre møbler.

Fysioterapeut og treningsrom er et av tilbudene som finnes for elevene på skolen.

 

Grace som viste oss rundt er en av sykepleierne som behandler klubbfot

Noe av arbeidet som elevene gjør er å snekre møbler som de selger videre

Her er to av elevene som lager spesialsko til andre elever som har blitt behandlet for klubbfot

 

At disse studentene har en mulighet til å ha et sted å gå til og være sosiale med andre, og faktisk få studere og gjøre et arbeid, er utrolig viktig for dem og det var også veldig tankevekkende! For det er ikke alle som har det like bra som oss i Norge. At du har et handicap i Norge er bare en smule utfordrene og kanskje ikke det en gang, i forhold til hva det er her i Afrika!  Her blir du sett på som et null, og du har INGEN muligheter! Foreldrene skammer seg, og gjemmer sine handicappede barn for å ikke få stygge blikk av resten av samfunnet. I Afrika er det å ha et handicap mindre verdt enn en stein, og blir sett på som en straff fra Gud. Derfor er denne skolen og alt de får gjennom den, verdt å gi mye oppmerksomhet! Innsatsen de gjør der er virkelig fantastisk og bidrar til at mange handicappede i Tanzania får et liv som er verdt å leve og til at de blir sett på mennesker som er like mye verdt som ALLE andre!

Når pengene ikke strekker til...

Et av rommene på tomta som er med på å bekrefte elevenes verdi

Etter omvisningen fikk vi besøke deres egne lille butikk hvor de solgte ting som studentene har laget og spise på deres lille cafe. I butikken var vi ikke sene om å legge igjen noen små summer penger, men som de virkelig er takknemlige for!

Hele Camp-Arusha + Tante Ingrid samlet på den lille cafeen

Kjære mamma og pappa: Jeg er spesielt glad for det arbeidet dere gjør i Norge når det gjelder mennesker med forskjellige handicap! Jeg skulle ønske dere var her og så og opplevde spesielt denne skolen! Dere er flinke som gjør veldig mange personers liv verdt å leve her i Norge og at de er like mye verdt som meg, for det er langt ifra en selvfølge å få hjelp om du blir født med et handicap her! Det er mer et mirakel om du faktisk får hjelp!!

 

-Marte

En liten killiupdate av Juliane:

 

Det virker som om vi har litt problemer med komunikasjonen med Killi-gjengen. Jeg har en god gammeldags nokia med et kenyansk nummer og har flere ganger prøvd å få kontakt med pappa på hans tanzanianske nummer, både på sms og telefon, men her er det tydeligvis noe galt. Jeg og mamma har enveiskjørt kontakt på våre norske telefoner så vi får stadig vekk noen fine oppdateringen fra killi vi ikke får svart på. I dag tidlig klokken halv ni fikk vi melding om en nydelig soloppgang i machame camp: «Vi er så imponert over hvor fantastisk deilig mat de klarer å lage 3000 meter over havet! Alle er SÅ i form og motiverte- og glade!» Senere i dag rundt klokken seks fikk vi melding fra shira camp: «En fantastisk fin dag med 6 timers tur i sola – med skyer under oss. Nå skal vi sove på 3800 moh i natt. Alle i fin form og KONGE stemning!»

 

Vi er så glade for at gjengen er så motiverte og klare for å nå målet og vi skal heie de hele veien til toppen – alle sammen!